Auksjon Bondeantikviteter

Årets begivenhet når det gjelder bondeantikviteter, gikk av stabelen 4. september.

Anders Garlie var en lidenskapelig og kunnskapsrik samler som bygget opp en omfattende og variert samling bondeantikviteter.

Mohn Kunsthandel fikk i oppdrag å auksjonere denne store og spennende samlingen, og det ble oppnådd meget gode priser.

 

Auksjon 4.september kl. 18.00
Dørene åpnes kl.17.00

 

 

 

 

 

 

 

Last ned Auksjonslisten med tilslagspriser her.

213 sider med tilslagspriser på alle gjenstandene på auksjonen.

Last ned Auksjonsheftet her.

213 sider med alle gjenstandene som ble auksjonert.

[accordions id="4665"]

 

 

 

TRØYS er et traulignende, åpent kar med helletut og hank.

De ble først og fremst brukt som skjenkekar. Små trøyser ble derimot brukt som drikkekopper ved å sette tuten til munnen.
Selv om trøysene var utbredt over det meste av landet, fantes de ikke på alle gårder og er derfor sjeldne. Trøysene er ulikt formet, noen som gås eller and og med skåret dekor og andre som åpne kar dekorert med rosemaling.
Vi har for salg en praktfull trøys fra Vest Agder. Trøysen er datert 1851 og innvendig dekorert med et helt brudefølge på veg til kirken. Her ser vi brud, brudgom, prest, kirke, spillemenn og familie. Ved hver person er det skrevet små verselinjer. Langs munningsrandens innside er det skrevet: «Her skal du see en Brude rei som rider ud i hurr og hei vare de levende som de ere døde da vare de ikke gode at møde».

 

 

 

 

Man kan falle i staver av mindre.

TUTEKANNE er beregnet til skjenking av øl. Ølet som ble oppbevart i tønner, ble tappet over i tutekanner slik at man lettere kunne helle det over i ølboller og andre drikkekar. Vi finner tutekanner over hele landet i forskjellige utforminger. De kan være lagget eller dreiet med dekor i form av svimønster, utskjæringer eller rosemaling. Tutekannen som er avbildet her kommer fra Sunnfjord. Det typiske for slike kanner er den utbukete formen og den kraftige knekken mellom hals og buk. Stavene ble først kokt, så knekket og satt i form. Der stod de i spenn og til tørk i 1 til 2 år. Man regner denne teknikken for å være det ypperste innen lagge- og bøkkerfaget. Lokkene er flate og faste, dette for å unngå at kannene skulle «falle i staver».

 

 

 

 

SENDINGSKURV
Rosemalt på mørk bunn. Datert 1854 og med eierinitalene A L D S.

4 stolpeben. Høyde: 33, 43x43.

 

 

 

Et symbol på manndomskraft og fruktbarhet.

HANKESTAUP er et drikkekar som stort sett gikk på omgang rundt bordet. Det rommer gjerne 2 liter øl. For å begrense mengden øl hver og en drakk, var det ofte en rad peglemerker nedover langs innsiden av staupet. Det kunne også være en markering ved staupets halve volum. Hankestaup var mest utbredt i de ytre og midtre områdene i Hordaland og Sogn og Fjordane. Dette fordi de ble laget på samme måte som tønner med lagging og bøkring.

Bøkkere og laggere.

Flinke bøkkere fantes nettopp i disse områdene. I motsetning til dreide og uthulte drikkekar som ofte var dekorert med rosemaling, var staupene trehvite. Laggeren dekorerte korpus med svimønster i form av kristenkors som skulle verne mot vonde makter. Hankene er ofte formet som hestehoder med fint skåret karveskurd. Den stolte fjordingen med kraftig man symboliserer manndomskraft og fruktbarhet.

 

Ølhøne

 

 

 

 

 

 

 

Angitt å være fra gården Fosse/Brudevold, Vik i Sogn. 1700-tallet. Malt i grønlige og

rødbrune farger. Oval korpus med vulst langs munningen og halsen. Hver side med

bueformete felt som gjengir vingene. Kinnlapp fra hodet og ned til bunnen. 5-fliket stjert.

Liten brest som er reparert med en kobberflik. Høyde: 17,5. lengde: 25.

 

 

 

Hengeskap

Iver Gundersen Øvstrud. Numedal (1711-1775).

Skåret og malt dekor. Bred skuff i nedre del. Dør med skåret dekor i form av sittende, kronet løve. 2 små fyllinger på hver side av døren. Toppstykket med rikt skåret akantusbord. Sekundære eierinitialer D R H J F og årstall 1847.

Den norske løve har vært et vanlig motiv i norsk folkekunst helt siden 1200-tallet. Dette skiller norsk folkekunst fra våre naboland, hvor riksvåpenet bare sjelden forekommer som motiv på bondeantikviteter.

Bogtresele har et bogtre liggende over bogen og hjelper til å fordele vekten av lasset.

Denne formen for seletøy har vært den vanligste i Norge, og har vært brukt til kjøring av tunge lass som tømmer. For ekstra tunge lass brukes bogtrærne samme med en stoppet lærpute, en komte. Til begravelser, parader og lignende ble gjerne vakkert utskårne bogtre anvendt,  utstyrt med feste for fjærbusker og annen utsmykning. Lær og spenner blir her holdt skinnende blanke. Fargen på fjærbusken markerer anledningen; til gravferd er det tradisjonelt alltid svart.

 

BOGTRE
Skåret og malt dekor. Toppstykkene formet som fuglehoder. Med lærreimer. Polstrete innsider. 1700-tallet. Høyde: 69.

 

 

 

 

Kniver

Mer et smykke enn et redskap

Kniver av dette kaliber var nok ikke tenkt til hverdagsbruk. Her er tatt opp designelementer fra bunadsølv og ikke spart på noe. Dette var et smykke til bunaden du brukte på fest og et uttrykk for stand og posisjon. Detter er bondeantikviteter som vil smykke en norsk bunad ved en hver anledning.

 

 

 

 

 

Hjemmelagde treleker

I en tid preget av små kår og sparsommelighet var ikke fabrikklagde leker så ofte å se ute på bygdene i gamle dager. Oppfinnsomheten var stor og leken var ofte en forberedelse til voksenlivet og de kunnskaper man trengte for å fungere på en gård.

 

 

 

 

Kannestol

Øst-Telemark. Skåret og malt dekor.

Dør og sidepartier med profilerte fyllinger. Derover 3 små skuffer med enkle, skårne ranker. I døren skårne eierinitialer og årstall H S D R ANO 1803. Sekundære eierinitialer på sidepartiene. Åpen hylle i overdel. Toppstykket med bred gesims.
Sekundær verselinje: «Med Guds forsyn og meget strev har jeg her opprettet et sted hvor levnetsmidler insettes. Gud signe det at jeg de hungrige kan mette». Høyde: 197.

Grueskål

Klebersten. Hank og ben i smijern.

16/1700-tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Busleik

En busleik er sjeldent å finne som en bondeantikvitet. Også kalt saltkule, er det en beholder for salt som budeier og gjetere kunne sette i beltet når de lokket buskapen til og fra seteren.

 

Den er skåret i tre og selve beholderen er gjerne kuleformet med et rundt hull i toppen. I hullet kunne de stikke ned en våt finger som saltet festet seg på, og som de deretter kunne stikke i kukjeften slik at dyret fikk kjenne saltsmaken og ville følge etter.
Skaftet som vender loddrett ned har et hakk i den flate siden. Hakket i skaftet er laget for å tre koppen inn på livreimen, med den flate siden vendt mot kroppen. Koppen sitter da godt fast.
Saltet som ble brukt til kyrene var ofte blandet med annet innhold som finhakket einer, gress, eller pors, og det ble gjerne kalt busalt. Dette saltet var et viktig middel for å holde buskapen samlet.
Fra Sunnfjord er det fortalt at de ikke måtte låne bort busaltet, for da kunne de miste lykken slik at kyrene ikke kom hjem til seteren.