Frans Widerberg (1934-2017)

 

Frans Gustav Widerberg regnes som en av Norges mest folkekjære kunstnere. Gjennom femti år formidlet han en inderlighet i sin kunst uten sidestykke i norsk kunsthistorie. Han var maler, grafiker og skulptør, og det bærende elementet i hans verk var alltid lyset.

 

 

 

 

 

 

Bildene kjennetegnes av de primære fargeklangene.

Rødt-blått-gult, drevet opp i voldsom styrke.

 

 

 

 

Widerberg debuterte i 1963 og fikk sitt endelige gjennombrudd i 1968. Allerede i 1977 fikk han æren av å være festspillkunstner i Bergen. Året etter representerte han Norge på Veneziabiennalen.

Det var ingen selvfølge at det var maler Widerberg skulle bli. Først gikk han i lære hos sin far, murmester Nicolai Magnus. Da han sluttet som murerlærling, så han seg aldri tilbake og har siden da vært en av Norges mest kjente og folkekjære malere. Siden 1960 var Frans Widerberg gift med Aasa Brækka, som også er kunstner. Sammen fikk de sønnene Nicolaus Magnus Widerberg (født 1960) som er grafiker og billedhogger, og Thomas Widerberg (født 1964) som er fotograf, komponist og maler.

Hans karakteristiske stil med langstrakte figurer, svevende kropper, ryttere og hester i et drømmeaktig univers, som oftest malt i gult, rødt og blått, går igjen i hele hans kunstnerskap. Han var aldri redd for å utfordre den kunstneriske tidsåndens konvensjoner med sitt figurative formspråk og ved å søke etter de evige sannheter som kjærlighet og inderlighet. Hans kunstnerskap vil stå igjen som noe av det kjæreste i vår moderne kunsthistorie.

 

Den norske forretningsmannen og kunstsamleren Øivind Johansen og hans franske venn, kunstprodusent og galleridirektør Edouard Weiss fikk ideen om å lage en serie med Ibsen litografier. Fem tungvektere i norsk kunst, Frans Widerberg, Håkon Bleken, Ørnulf Opdahl, Jens Johannessen og Knut Rose fikk i oppdrag å velge hvert sitt Ibsen drama.

Widerberg tok for seg «Peer Gynt». Hans kunstmappe inneholder 30 signerte originallitografier, hvorav 10 er i farger. Kunstmappene ble trykket hos Edouard Weiss i Paris i 1985.

 

Peer Gynt – et resymé

Peer Gynt er sønn av den en gang rike og vel ansette Jon Gynt. Men faren drakk og tapte sine penger, og nå lever Peer og hans mor Åse i fattigslige kår.

 Peer vil gjenreise det faren forliste, men fortaper seg i skryt og dagdrøm. Han blir innblandet i slagsmål og røver med seg bruden Ingrid på Hægstad på selve bryllupsdagen hennes. Slik blir han lyst fredløs og må rømme fra bygden.

Under flukten møter han tre elskovssyke seterjenter, Den grønnkledde, Dovregubbens datter (som han vil gifte seg med), og Bøygen. Solveig, som Peer møtte i bryllupet på Hægstad og ble forelsket i, kommer til hytta hans i skogen for å leve med ham. Men han forlater henne og drar ut på en reise. Han blir borte i mange år, går inn i en rekke forskjellige yrker og roller, blir forretningsmann i lyssky forretninger på Marokkokysten, vandrer gjennom ørkenen, møter Memnonstøtten og Sfinxen, blir beduinhøvding og profet, prøver å forføre beduindatteren Anitra og ender som gjest på galehuset i Kairo, der han blir hyllet som keiser.

Når han til slutt som gammel mann er på vei hjem, forliser skipet. Ombord har han blant andre møtt Den fremmede passasjer, som ønsker å disponere liket hans for å finne ut hvor drømmene har sete. Tilbake i hjembygda overværer han en bondebegravelse og en auksjon der han fallbyr alt fra sitt tidligere liv. Han treffer også Knappestøperen, som hevder at Peers sjel må i støpeskjeen dersom han ikke kan gjøre rede for når i livet han har vært ”seg selv”, samt Den magre, som mener at han ikke kan regnes som en ekte synder som kan sendes til helvete.

Peer kommer i sin stigende fortvilelse frem til Solveig, som har ventet på ham i hytta helt siden han reiste. Hun forteller ham at han hele tiden har vært seg selv i hennes tro, håp og kjærlighet. (Kilde: Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995)